KENNELNAVN

Valget av kennelnavn var en lang prosess, men når jeg først fant det så viste jeg at det ikke kunne bli noe annet. Jeg har alltid vært lidenskaplig opptatt av historie, og navnet Primigenia fant jeg i en romanserie om Rom’s keiser Julius Cæsar.

Primigenia betyr «De Førstefødte» og var navnet på noen av de fremste divisjonenen av Cæsars romerske legioner. De som kan sin historie vet at romerene og deres legioner var noen av de de mest velykkede erobrerne og et av de tidligste siviliserte samfunnene i vår historie. Og Primigenia-legionærene var de beste av de beste.

For meg står mine raser for veldig mye av det samme som de romerske legionærene: Styrke, mot, arbeidsvilje, stolthet, utholdenhet og lojalitet.

En legionær var også et fantastisk syn, noe jeg synes en Hovawart og en Border Collie i arbeid også er. Rank, velbygget, muskuløs, sterk, stolt og full av pågangsmot og guts!

Men Primigenia har også en annen betydning. Det er nemlig et av navnene til den romerske gudinnen Fortuna. Fortuna Primigenia «Den første», datter av Jupiter.

Fortuna Primigenia står for: Lykke, en lykkelig sjebne, rettferdighet og hun er livets gudinne.

VÅR HISTORIE

Jeg møtte min første Hovawart i 1997, den gangen bodde jeg i Hønefoss. Dette var den første Hovawarten til Ellen Alexander, Nikita.

Desverre mistet Ellen Kita altfor tidlig, men når det var på tide for henne å få seg ny valp ble jeg med på turen til sverige for å hente den. Det møte med Hovawartene gjorde noe med meg, det var rett og slett magisk, og jeg bestemte meg for der og da at en sånn skulle jeg ha!

Når vi kom hjem tok Ellen kontakt med en oppdretter i Hønefoss som satt meg på liste for å få en smt tispe valp fra neste kullet hennes, men sånn skulle det ikke gå….

En dag på høsten i 1998 ringte Ellen meg på jobben og fortalte at det var en svart hovawart hannhund på 8 måneder som skulle omplasseres fra Kennel Robenhof. Han het Robenhofs Ackebono Apache, Patcho, var 8 måneder og hadde allerede hatt tre hjem i sitt korte liv. Det var jo feil alt sammen, kjønn, farge og alder, men jeg bestemte meg for å dra å se på han. Så på senhøsten -98 dro jeg til Kalbakken i Oslo for å se på han. Jeg husker turen dit fremdeles med Alanis Morisette på cd-spilleren, og klumpen av spenning i magen.

Det som møtte meg i døra når jeg ringte på var en DIGER svart, bjeffende og hoppende krølletet (!!) hovawartgutt. De som hadde han advarte meg om at han kunne være voldsom og ikke så glad i fremmede. Når jeg gikk inn for å prate med dem var jeg ganske skeptisk, men den skepsisen varte ikke så lenge. Så fort jeg satt meg ned i sofaen kom han rett bort og snudde rompa til, satte seg på bena mine, og ble sittende der stille og rolig.

Man kan si at det ble kjærlighet ved første blikk!

Når jeg kom hjem klarte jeg ikke å slutte å tenke på det lurvete og uoppdragne sjarmtrollet, og når Tove Johnsen som eide Kennel Robenhof, og skulle omplassere Patcho, spurte om hun kunne møte meg så ville je selvfølgelig det. Så en fantastisk solfylt høstdag gikk jeg tur med Tove og Patcho på Snarøya i Oslo. Jeg kom gjennom nåløyet til Tove, noe som ikke var helt lett, og vi bestemte at Patcho skulle bli min. Fordi jeg på den tiden fremdeles bodde hjemme, ble det til at jeg satt en annonse i Ringerikes Blad, og flyttet på den første hyblen jeg fikk! Så da ble det meg, Patcho, en seng, en arbeidslampe og en mini TV på en gammel ølkasse. Hva man ikke gjør for kjæligheten.

Jeg kan ikke fortelle alt jeg opplevde med Patcho her, for det er nok til å fylle en hel roman med, men litt er viktig å få med.

Første årene

De første årene var veldig turbulente, Patcho hadde en vanskelig start, hadde ikke lært normal «hundeskikk», ingen regler og retningslinjer, og ofte fått mer negativ en positiv forsterkning.Og jeg hadde ikke hatt egen hund før, selv om jeg har vokst opp med Grand Danoiser og Rotweilere. Det var hundetrenere som hadde konkludert at det var best å få han avlivet pga adferdsproblemer. Vi fant ut at den beste medisinen for Patcho var kjærlighet, kustus, A4-regler, tårer, slit og enda mer kjærlighet. Så med hjelp, støtte og masse engasjement fra Tove ble Patcho den fantastiske hunden han var ment til å bli.

Lydighet, spor og bruks

Patcho var en meget habil lydighetshund. Vi slet i lang til for å få han til å ligge i fellesdekk, men når den først satt, og jeg fikk ristet av meg et tonn med konkurransenerver, så gikk vi fra klasse I til klasse Elite i lydighet på 2 1/2 måned. Vi vant blandt annet beste ekvipasje uansett klasse flere ganger, NM for Hovawart i alle klasser og Drøbaksmesterskapet for å nevne noe.

Patcho var også en fantastisk sporhund og vi gikk vår skjerv spor, selv om vi ikke konkurrerte så mye der. Vi gikk mest bruksspor, var på kurs hos Terje Østlie i Elverum og Knut Oskarsen i Kongsberg, alltid med supre tilbakemeldinger. Vi tok også WCC og fikk godkjent NKKs kårningsprøve. Vi trente også blodspor hos Siv Helseth, Kennel Tervtina, i Sykkylven, og har mange ganger vært opp og ned vestlandsfjellene.

Han ble også mentaltestet og ekstriørbeskrevet i sverige, og fikk tittlen KORAD.

Men hvor vi vant de fleste serierene våre var faktisk i utstillingsringen!

Utstilling

Patcho var en sjelden skjønnhet. Noen av de fantastiske merittene han fikk var Norsk, Dansk og Internasjonal utstillings champion, Norsk Vinner -02 og -04, Dansk Racevinner -03, han tok 2 IHF cert, og han ble beste hovawart hannhund og BIM på Hovawartspesialen i 2004. Jeg vil jo også si at noen av hans beste meritter var de kullene han produserte. Han hadde tilsammen 27 avkom på tilsammen 3 kull.

Første kullet hadde han i norge for Kennel Robenhof (c-kullet), der en av hans mest meriterte avkom er Robenhofs Carmen som er redningshund og avelstispe hos Kennel Brukshoffet, http://www.brukshoffet.com/. Det andre kullet hadde han i sverige hos Kennel Hovriket (N-kullet), http://www.hovrikets.com/. Fra dette kullet beholdt jeg en blond hannhund, Hovrikets Nayati Af Apache, han bor hjemme hos oss og har allerede gått videre i avel. Det siste kullet hadde han i Frankrike hos Kennel Trois Petits Diables (V-kullet), http://www.hovawart-fr.com/ . I Frankrike er det også flere avkom som nå har gått videre i avel.

Tove

I tillegg til at jeg var fantastisk heldig med den hunden jeg fikk, så var jeg også utrolig heldig med oppdretteren hans. Tove Johnsen ble over årene en av mine aller beste venner, og til dags dato en av de jeg har vært aller mest glad i. Man kan vel si at hun ble en blanding av bestevenninne, ekstra mamma og mentor. Tove var med å starte Hovawartklubben i 1983, og var en av pådriverene for å få de første eksemplarene til norge. Tove var en ildsjel i klubben i alle år, og ble æresmedlem i Hovawartklubben på 20 års jubileumet i 2003.

Men det mest utrolige med Tove var hennes utømmelige kunnskap om Hovawarten, blodslinjer, avel, hundepsykologi, trening av hund og et vanvittig engasjement og en fantastisk smittende energi. Så jeg må si at jeg har vært en av de heldigste menneskene jeg vet om ved å kunne tappe kunskap fra en kilde som av Tove over mange år. Men selv om jeg lærte mye, så er det bare en brøkdel av den kunskapen Tove tok med seg videre når kreften tok henne i 2003.

Jeg mistet en av mine aller kjæreste, men også Hovawart-verden mistet en av sine aller største.